Å bruke en tresleiv som hammer kan virke forlokkende i nødens øyeblikk, men i et større perspektiv er det ikke særlig smart.
Det aller meste rundt oss har en hensikt. Dette er knyttet til både verdi og forvalterskap. Dersom vi selv vil leve et liv av høyest mulig verdi og best mulig forvalterskap er det smart å forstå sammenhengen vi står i.
Som barn lærer vi mye. Vi blir kjent med våre omgivelser, familie, preferanser, interesser, temperament og så videre. Det som gir vekst og modning er når vi får forståelse og lærer å mestre noe.
Det er gode grunner til at barn ikke får kjøre bil i trafikken. De mestrer det ikke. Det er også gode grunner til at barn går på skole. Det handler om å forløse et potensiale og mye av gleden og belønningen ligger i nettopp veksten.
Et av vekstens mål er større selvstendighet, noe som gir individet kapasitet til å bidra heller enn bare å trenge eller kreve. Mennesket er begrenset så det er ikke snakk om en utopisk uavhengighet, men å vokse i modenhet slik at man kan bygge samfunn sammen med andre. Selvstendighet handler om å lære å stå på egne ben innenfor alle de livets områder hvor man har kapasitet til det.
Det var nettopp selvstendighet Norges grunnlovsfedre var ute etter. Dette handler om å kunne ha muligheten til å ta ansvar for eget liv og forvalte dette på beste vis. Norges Grunnlov handler i bunn og grunn om å erkjenne at hvert menneske har retten til å ta ansvar for eget liv. Denne retten kan ikke gies av andre mennesker eller grupperinger, for da kan de også ta den fra oss. Det Norges Grunnlov erkjenner er en Gudgitt rett vi alle har til å leve i frihet. Om man ikke erkjenner Gud snakker man ofte om naturen, men da likefullt som om det er noe av en høyere orden.
Det som gjennomsyrer Norges Grunnlov er dermed en særskilt ånd eller en forståelse. Uten denne forståelsen vil man i konsekvens lese grunnloven fra et annet perspektiv og dermed ikke være i stand til å tilegne den som den var ment.
Fruktene av den lov som vokter vårt folk er mer enn tydelige. Viktigere enn selve loven er den vekkelse og reformasjon som foregikk rundt dens tilblivelse. Dette ga det norske folk fundamentet som førte til velstand. Den som selv har lovens ånd trenger ikke lovens bokstav. Norges Grunnlov blir derfor å betrakte som et vern mot dem som vil bryte den. Nettopp derfor starter den med å legge kongen og styreformen under lovens herredømme. Det er folket som er nasjonens øverste myndighet i erkjennelse av at Gud er den vi alle skal svare til.
Lovens bokstav brukes i vår samfunnspakt overfor de som ikke har dens ånd. De opererer etter kjødet og må regnes som blinde for dens ånd. Derav en nedskrevet lov.
Norges Grunnlov av 1814 regnes av mange som en gjenfødelse av nasjonen. Vår historie er spekket med vitnesbyrd av en felles identitet som formet vår nasjon. Dermed må vi erkjenne at det er noe dypere enn en lov vi er ute etter. Loven er ikke vår frihet. Den er bare gitt som en vokter.
Uten lovens ånd i vårt indre mangler vi forståelse. Da kan vi heller ikke være frie til å leve i dens hensikt. Skal vi fortsatt leve i fellesskap, bygge samfunn og ha nasjon må vi da erkjenne at vi er blinde. Åndelig oppvåkning er Norges eneste håp.